INNHOLD   «4 BØKER»
 HOVEDSIDE

Utdrag fra boka «Bak syv blåner». Orion forlag 1997.
© Tekst og foto: Øystein Søbye.


Vi er vant til å se på landskapet rundt oss som noe statisk, noe som alltid har vært der og som alltid vil være der. I virkeligheten forandrer det seg hele tiden, selv om endringene er små og uanselige i løpet av et menneskes korte levetid.
     Landskapsformene, særlig de mest dramatiske, har alltid vært en kilde til undring for mennesket. Vi har en iboende trang til å forstå og til å kunne forklare hvorfor omgivelsene er som de er. Det er en av grunnene til at vi har en slik rikdom av sagn om hvordan spesielle naturformasjoner har blitt til.
     For meg har kunnskap om naturen alltid vært en viktig del av naturopplevelsen. Gleden ved å se en vakker orkidé underbygges av å vite hvordan den på finurlig vis lurer insekter til å hjelpe seg med seksuallivet! På samme måte får utsikten fra toppen av Snøhetta en ekstra dimensjon når en vet litt om hvordan det ville fjellandskapet er blitt til: Der ligger en esker, der en endemorene; i horisonten en U-dal, og over det flate høyfjellsplatået er elva i ferd med å grave ut en V-dal.
     Det er ikke så vanskelig å forstå at det må ha vært voldsomme krefter i sving for å skape Lysefjordens ville stup eller Nord-Norges spisse tinder. I tidligere tider var det naturlig å forklare det hele med overnaturlige makter, jutuler og troll. Dagens geologer har en vel så fascinerende forklaring; landskapet formes i en vekselvirkning mellom indre, «oppbyggende» krefter og ytre, «nedrivende» krefter.


Fra Sognefjellet med Hurrungane og Fanaråken.
© Foto: Øystein Søbye.

Jordskorpa er et tynt «skall» som «flyter» oppe på den glødende og seigtflytende magmaen i jordas indre. Under kontinentene er skallet 25 til 50 km tykt, mens det under havbunnen ikke er mer enn 4 til 6 km tykt.
     Nede i smeltemassene går strømmer som får jordskorpa til å sprekke opp i store flak – nærmest som isen på en vårelv. I og rundt sprekkene oppstår jordskjelv og vulkaner hvor store mengder magma strømmer opp og størkner til nye fjell.
     De store flakene, eller kontinentplatene, som er den rette betegnelsen, beveger seg med opptil 20 cm i året. Av og til kolliderer de. Da utløses enorme krefter; platene brettes og foldes og flere tusen meter høye fjell blir presset opp.
     Dette er de indre, byggende kreftene; de som skaper nytt land. Men straks setter de ytre kreftene i gang sitt nedrivingsarbeide – også kalt erosjon – rennende vann som graver, breer som skurer og is som

© Foto: Ø. Søbye.

sprenger fjellet i stykker. Disse prosessene går svært «raskt»; det tar mindre enn 100 millioner år å tære ned en fjellkjede på størrelse med Himalaya!
     Selv det solide norske grunnfjellet vil erosjonen bryte ned når den bare får tid nok på seg. Når det regner, trenger vannet inn i sprekker og hulrom. Så kommer vinterkulden og fryser vannet til is. Siden isen har større volum enn vann, har den en enorm sprengkraft. Etter som årene går, vil stadig frysing og tining utvide sprekkene, og til slutt smuldrer steinen opp. Deretter overtar rennende vann og transporterer små biter av fjellet ned til lavlandet og ut i havet.
     Slik kan vannet rive ned hele fjellkjeder – det har skjedd flere ganger og det vil skje igjen. Dagens norske fjell er bare restene, eller røttene, av gamle fjellkjeder.


Hesjedalsfossen i Hordaland. © Foto: Øystein Søbye.

I jordas urtid – de første 4000 millioner årene – ble grunnfjellsbergartene dannet. Nye fjellkjeder oppstod og ble brutt ned – gang på gang.
     Mot slutten av denne perioden var «Norge» et flatt sletteland. Hardangervidda og Finnmarksvidda er trolig rester av dette landskapet; de yngre bergartene som lå oppå, har seinere blitt fjernet av erosjonen.
     I denne tidsepoken, som kalles prekambrium, hang alle kontinentene sammen i ett eneste stort «superkontinent». For rundt 545 millioner år siden – ved inngangen til kambrium – begynte superkontinentet å sprekke opp. Den nordamerikanske kontinentplata med «Grønland» og den europeiske plata med «Norge», begynte å drive fra hverandre. Store deler av Norge ble nå havbunn. Her ble det avsatt flere tusen meter tykke lag sand, grus og leire, sammen med store mengder kalkskall fra sjødyr. Siden ble avsetningene omdannet til leirskifer, sandstein og kalkstein. Slike sedimentbergarter ligger i tykke lag på Varangerhalvøya og nord på Østlandet.
    
To grytehullsjøer på Hauersetertrinnet i Ullensaker. © Foto: Øystein Søbye.

Etter ca 200 millioner år begynte den nordamerikanske og den europeiske kontinentplata igjen å nærme seg hverandre. Under kollisjonen ble avsetningene på havbunnen foldet sammen og skjøvet inn over Norge. Skifer og kalkstein ble presset sammen og under stort trykk omdannet til glimmerskifer og marmor. På samme tid sprengte smeltemaser fra jordas indre seg oppover. Før de nådde overflaten, størknet de til såkalte dypbergarter; harde granitter og gabbro. Slik oppstod den kaledonske fjellkjede, som strekker seg fra Skottland, gjennom Norge, og opp til Svalbard.
     Et par hundre millioner år seinere var også denne fjellkjeden sterkt nedtært. Men på «Østlandet» var stor vulkansk aktivitet i ferd med å bygge opp nye fjell. Jordskorpa sprakk opp, og store landområder sank ned. Samtidig spydde vulkaner ut lava som størknet i flere hundre meter tykke lag oppå de eldre avsetningsbergartene.
     Nå kom en lang periode med tropisk klima. Det var da grunnlaget for dagens oljerikdom ble lagt. Det varme og fuktige klimaet gav et rikt dyre- og planteliv, samtidig som erosjonen arbeidet kraftig. Snart var det gamle fjellandskapet brutt ned til et flatt sletteland, med vide daler og lave, avrundede fjellpartier. I denne prosessen ble store mengder løsmateriale fraktet ut i havet hvor dyre- og planterester

Stadig frysing og tining utvider sprekkene, og til slutt smuldrer fjellet opp. Fra Jutulhugget.
© Foto: Øystein Søbye.


ble lukket inne i avsetningene. Under stort trykk og høy temperatur ble disse restene etter hvert til olje og gass.
     Nå nærmer vi oss vår egen tid, tidsepokene tertiær og kvartær, som strekker seg 65 millioner år tilbake i tid. I denne perioden ble grunnlaget for dagens norske fjellnatur lagt. Atlanterhavet ble gjenskapt da kontinentene på nytt drev fra hverandre. Samtidig som dagens store europeiske og asiatiske fjellkjeder oppstod, begynte det flate, nedtærte landskapet i Skandinavia å heve seg. Elvene tok til å grave seg ned, og med et stadig kaldere klima satte også frostforvitringen inn.
     For 2,7 millioner år siden begynte istidene. I denne perioden har Norden vært dekket av is ca 40 ganger.


Is har større volum enn vann og har derfor en enorm sprengkraft.
© Foto: Øystein Søbye.

Breene høvlet ned berget og brakte deler av dypbergartene fram i dagen. Der elvene allerede hadde gravd ut trange V-formede daler, tok breene over og skapte U-formede daler og fjorder. Et fjordlandskap som det vi har i Norge, finnes bare i områder som har vært nediset. Mange av breene seg ut i havet hvor de kunne arbeide seg flere hundre meter ned under overflaten. Da isen seinere smeltet, fulgte sjøen etter.
     Den siste istiden dekket landet med en kjempemessig iskappe. Vekten av den flere kilometer tykke breen tynget landet ned. Isen, som hele tiden beveget seg utover fra de høytliggende områdene, førte med seg store mengder materiale som var slipt eller revet løs fra underlaget. På sin vei har den høvlet ned fjell og gravd ut dype fjorder og vide daler. Berggrunnen ble malt opp til stein og jord. Der hvor breen kalvet i havet eller tok en pause under den seinere tilbaketrekkingen, la den igjen enorme grus- og sandhauger, såkalte morener. Det er nettopp her vi i dag finner det beste jordbrukslandet.
     Så mye vann var bundet opp i isen at havnivået var vel 100 meter lavere enn i dag. På den annen side var iskappen så tung at jordskorpen vest for Bottenviken, under breens sentrale deler, var presset mer enn 800 meter ned!
     Store deler av Nordsjøen var under nedisingen tørt land, med endeløse sletter hvor våre forfedre jaktet rein og mammut. Boplassene

Etter at breen og havet hadde trukket seg tilbake fra Romerike, lå det igjen en flat slette med løsmasser. Straks begynte vannet å grave ut raviner og elvedaler. Bildet viser en beiteravine i Romerike Landskapsvernområde. © Foto: Ø. Søbye.


deres ligger i dag på havets bunn, men det hender iblant at fiskere får redskapene og våpnene deres i trålen!
     For rundt 15 000 år siden tok isen til å smelte. Befridd for den tyngende iskappen begynte landet å heve seg, og det hever seg fortsatt – i enkelte områder med tretti centimeter i løpet av hundre år! Men havet fulgte etter den vikende breen. Store områder som i dag er tørt land, lå derfor under vann like etter at isen smeltet. Havet nådde aldri lenger enn til det vi i dag kaller «den marine grense» – på det meste vel 221 meter over dagens havnivå.
     Landet fortsatte å heve seg, og snart kom den tidligere havbunnen, med store mengder leire, sand og grus, opp i dagen. Vannet begynte å forme det nye landet: Elver og bekker gravde seg dypt ned i løsmassene, skapte raviner og trange V-daler og fraktet med seg sand og grus som bygde opp nye deltaer og øyrer.
     For rundt 8 500 år siden var isen stort sett borte. Og mange steder langs vår langstrakte kyst bodde det mennesker...

TOPPEN AV SIDEN
INNHOLD     NESTE KAPITTEL
«4 BØKER»
    HOVEDSIDE