Innhold
  4 bøker   Hovedside


Til fjellets topp


Utdrag fra boka «Eventyrlige Romerike». Orion forlag 1999.
Tekst og foto: Øystein Søbye. Du finner flere av
Romerikes fineste fjellturer i boka.



E L G H E I A . 3 8 5 M O. H.

Fra gammelt av har fjelltopper og høye åsrygger vært benyttet til kommunikasjon mellom bygdene. Når fiender truet, lyste baunene fra fjell til fjell og kalte folk til våpen. Ofte var det de samme toppene som seinere ble tatt i bruk for å oppdage skogbranner.
     Det ble bygd et nettverk av branntårn over hele Romerike. Her var det bemanning gjennom hele sommeren, fra tidlig morgen til seine kvelden. Om det ble oppdaget brann fra et av dem, kunne stedet krysspeiles fra et av de andre tårnene og opplysningene telefoneres til brannvaktsentralen.
     Det var i mange tilfeller forsikringsselskapet Skogbrand som satte opp tårnene. De første tårnene i tre var ille utsatt for hærverk og for vær og vind. Etter hvert begynte man å bygge solidere tårn i stål.
     Nå til dags blir skogene overvåket fra fly, og de gamle tårnene har ikke lenger noen funksjon. Mange av dem har da også rast sammen eller er blitt revet i løpet av de siste 20-30 årene. Heldigvis er flere nå overtatt av lokale ildsjeler og venneforeninger som holder dem ved like – til glede for turgjengere og skogsvandrere.
     Det er også tilfelle med det gamle brannvakttårnet på Elgheia i Aurskog-Høland. Dette er et av de mest forseggjorte tårnene, høyt og med en særdeles vid utsikt. På toppen står fremdeles den gamle brannvakthytta, innredet med benk og bord og en god gammel jernovn. I et skur nede ved foten av tårnet er det lagt opp ved for den som vil varme seg en kald vinterdag eller ta ei luftig overnatting seinhøstes.
     Det er synd at enkelte ikke kan sette større pris på et så fint sted enn at de må

Fra hytta på toppen av tårnet.
Foto: Øystein Søbye.


gjøre hærverk. Her har noen hatt lavpannet moro med å kaste ølflasker ned fra tårnet. Da jeg var der, lå store mengder glasskår spredd utover berget, og et kvarters opprydding måtte til før utsikten kunne nytes.
     Når en først kommer opp i tårnet, blir slike fortredeligheter glemt. Utsikten fra Elgheiatårnet er kanskje den videste og vakreste på hele Romerike, noe den idylliske Tævsjøen ved Elgheias fot bidrar sterkt til. Jeg var der en midtsommerkveld. Selv om det var ganske disig, var det likevel lett å se Mistberget mot nordvest og Tryvannstårnene langt i vest. Utsikten mot sør og øst var ikke mindre imponerende; brede bygder og store skoger innover i Østfold, Setskog og i horisonten de svenske finnskogene.
     Til Elgheia kan du komme via merkede løyper fra flere steder. Vanlige utgangspunkter er Bjørkelangen, Aursmoen, Løken og Momoen.



M I S T B E R G E T.  6 6 3 M O. H.
Mistberget er en av de flotteste utsiktstoppene jeg har vært på. Fra det gamle brannvakttårnet kan synet vandre fritt over store deler av Romerike og videre innover skogkledde blåner i både nabofylkene og i grannelandet. Det er vakkert oppe på toppen, med fin gammel fjellskog som aldri har sett moderne skogsmaskiner og knapt nok øks og sag. Som på så mange andre utsiktstopper har det også på Mistberget vært et vardested. Det er omtalt i skriftlige kilder på 1700-tallet, men er trolig langt eldre.
   På avstand ser ikke Mistberget så altfor bratt ut, men det er et syn som bedrar. For det er tungt å komme seg til topps – den 1,8 km lange stien fra Spetalen har en stigning på nesten 400 tunge meter. Den første delen går gjennom tett planteskog og over utrivelige hogstflater. Et stykke etter Henriks Le, hvor stiene fra Lensmannsvangen og Åsleia slår følge, begynner skogen å skifte karakter. Snart vandrer du på myke barnålkledde stier, omgitt av grovstammet granskog. Det er fremdeles bratt, men så velsignet vakkert under de tette trekronene.
     Like under toppen ligger en gammel grunnmur. Der sto det før ei sportshytte som dessverre ble flyttet ned til enden av skogsbilveien fra Lensmannsvangen. Den fine gamle tømmerkoia står nå til nedfalls og burde flyttes tilbake før det er for seint!
     Så er det bare en siste bratte før du er helt oppe ved tårnet. Det 16 meter høye brannvakttårnet fra 1938 er satt i stand av «Mistbergets venner». Øverst ligger ei 10 kvadratmeter stor hytte som står åpen. Der oppe er det luftig – slett ikke noe for den som er plaget av høydeskrekk – men utsikten er enorm. Det eneste som forstyrrer vindens sus i trekronene, er flyene fra Gardermoen som av og til tar seg en runde i samme høyde som Mistberget.
     Flyene bringer tankene hen mot tragedien som skjedde her den 7. august 1946. Da kom

Tårnet på Mistberget.
Foto: Øystein Søbye.


en DC 3 med 10 passasjerer fra London for lavt inn over Mistberget. Flyet pløyde en hundre meter lang gate i skogen før det tok bakken. Piloten og to av mannskapet ble drept momentant, og to ble alvorlig skadd. En av passasjerene tok seg ned til Askheim og varslet om ulykken. De døde og skadde ble hentet ned på båre, mens de øvrige ikke var verre skadet enn at de kunne gå ned til Stensby sykehus på egne bein.
     Gå ikke glipp av Rauknerten som ligger rundt 100 m vest for tårnet. Derfra er det en fantastisk utsikt vestover mot Hurdal og Hurdalssjøen. «Mistbergets Venner» har satt opp flere benker for dem som vil sitte behagelig og se sola gå ned over Romeriksåsene i det fjerne. Navnet Rauknerten kommer fra den rødbrune jorda rundt den gamle gruvegangen helt ute på kanten av stupet. Det er svovelforbindelser i magnetkisen som gir den kraftige fargen som kan sees fra hele bygda.
     I Mistberget er det funnet metaller som bly, sink, kobber og jern i tillegg til sjeldenheter som wolfram, sølv og gull. Tallrike spor etter gruver og skjerp viser at en del av forekomstene har gitt grunnlag for utvinning. Stiene går iblant på rester av oppbygde veier som kan stamme fra gruvedriften. «Lykkens grube» ved stien fra Åsleia er en århundregammel jerngruve som ble driftet av Eidsvoll Jernverk. Så mye lykke kom det ikke fra gruva, men desto mer mindreverdig malm, full av svovel og helt ubrukelig for verkets masovner.

Utsikten sørover Romerikssletta fra Mistberg-tårnet. Foto: Øystein Søbye.

     I Mistberget finnes enkelte botaniske rariteter, den sjeldne huldrestryen har tidligere vært registrert, men er nå kanskje forsvunnet. Tysbast er funnet i Koiedalen, og inne i tjukke granskauen kan du kjenne den sterke og behagelige duften fra Olavsstakens enslige hvite blomst. En kuriositet er eiketrærne som vokser i ura nedenfor den gamle gruva på Rauknerten. At eik klarer seg i opp mot 600 meters høyde er noe av en sensasjon!
     Til Mistberget går det (bratte!) merkede stier fra mange retninger: Fra Åsleia går en 3,2 km lang sti som underveis passerer «Lykkens Grube».
     Skogsbilveien forbi Eidsvoll Bygdetun er et annet utgangspunkt som er mye brukt: Fra Spetalen (legg merke til de fine setervangene og de særegne husene) er det 1,8 km til toppen, fra Lensmannsvangen er det 2,2 km. Det går også an å ta den 4 km lange skogsbilveien (bom) fra Tisjøen. På veien opp får du en flott utsikt over Minnesund og Mjøsa.


F J E L L S J Ø K A M P E N.  8 1 2 M O. H.
Vandreren H. O. Christophersen sa en gang; «Enhver skogsvandrer i traktene omkring Oslo bør iallfall én gang i sitt liv ha vært på Fjellsjøkampen». Det er en oppfordring det er lett å slutte seg til.
     Det ruvende, langstrakte åspartiet helt nord i Hurdal tar deg høyere enn noen annen topp i Akershus. På kampens høyeste punkt står et brannvakttårn. Det gamle tretårnet ser litt gebrekkelig ut, men er solid nok. Fra toppen ser du skog i alle himmelretninger. I gamle dager ble disse områdene kalt «Femmilsskogen», men når en ser ut over det endeløse bølgende skogshavet, kan en like gjerne snakke om «Timilsskogen». I nordvest ligger Jotunheimens snøkledde fjell, og i nordøst troner Rendalssølens karakteristiske tvillingtopp. På klare dager skal det visstnok være mulig å se helt til Rondane.
     Noen hundre meter sør for tårnet ender kampen i noen langstrakte åpne knauser. Her er det godt å sitte i kveldssola med ryggen mot den store varden. Mot sør ligger Romeriksåsene med de vakre Knaisetrene trygt plassert i den bratte åssida. Langt i vest ser du litt av bebyggelsen i Skrukkelia, mens Fjellsjøen, som har gitt navn til selve kampen, ligger skjult bak åsens steile kne.
     Fra knausen vest for varden kan du skimte et lite myrparti lenger nede i lia. Følger du myra ut mot kanten av stupet, ligger en av Romerikes

Utsikt fra Fjellsjøkampen sørover Romeriksåsene.
Foto: Øystein Søbye.


vakreste utsikter foran deg: Den store Fjellsjøen med sine mange viker og øyer, omgitt av vakre skogstjern og bølgende skogkledde åser. Her satt jeg en sein augustkveld og så kveldssola forgylle Romeriksåsene, en stor og gul fullmåne var nettopp kommet opp, og de første stjernene glitret på den kveldsblå himmelen. Da fikk jeg se tre elger ute i det store vannet. De beitet så fredelig på vannplantene i den stille vika. I nesten en time kunne jeg følge dem til det var for mørkt til å se noe, og jeg krøp ned i soveposen.
     Det går mange stier til Fjellsjøkampen. Sommerstid er det enklest å ta RV180 til avkjøringen til Gjødingsetra (betalingsbom). Her bør du stoppe en stund og ta en kikk på Vesleelvfossen, Akershus' høyeste foss, som ligger rett sør for «veikrysset».
     Fra parkeringsplassen innenfor Gjødingsetra er det en times gange opp til toppen, først på skogsbilvei, deretter på bratt sti gjennom gamle tilgrodde hogstfelt. Der er det mørkt og utrivelig, og krattskogen er et mareritt om du prøver å gå utenom stien. Det var kanskje ikke slik han ville ha det,


Vesleelvfossen. Foto: Øystein Søbye.


lederskribenten i en av Osloavisene, som gikk inn for at det måtte hogges mer i de norske skogene for der var det jo så uframkommelig både for folk og for dyr!
     Heldigvis varer ikke hogstfeltene så lenge, og snart åpner skogen seg og gir plass til den vernede barskogen som omkranser hele Fjellsjøkampen. Mellom de gamle trestammene er det åpent og godt å gå – for folk og for dyr! Her får skogen stelle seg selv, om et tre faller over stien, finner denne bare et nytt leie, forbi og videre oppover.
     Fjellsjøkampen er flott også på gnistrende vinterdager. Det går oppkjørte løyper fra flere kanter, og her kan det være gode skiforhold selv når regnet har tatt de siste snøflekkene nede i bygda. Det fortelles om en meter med snø og gnistrende skiføre til langt ut i mai!


Utsikt fra Tjuvstuåsen mot Fetsund. Foto: Øystein Søbye.

TJUVSTUÅSEN. 340 M O.H.

Fra den sagnomsuste Tjuvstuåsen er det panoramautsikt over østmarksskogen, Nordre Øyeren og Glomma. Det er merket tursti fra badeplassen Myrdammen (to traséer; 2 eller 4 km lange) til Tjuvstuåsen. Det er bratt, men forholdsvis lett å ta seg fram.
     Røysa på toppen har kanskje vært en bronsealder-gravrøys. Sikrere er man på at det har ligget en bygdeborg her oppe. Rundt år 600 var det ufredstider, og bøndene hadde behov for å kunne søke ly mot angrep. På Tjuvstuåsen lå forholdene godt til rette. De stupbratte sidene var lette å forsvare, og utsikten over bygda og store deler av Øyeren var god.
     Seinere har noen brukt steinene til å mure opp ei slags primitiv hytte. Den har nok stått der i noen årtier den også. Hytta skal en gang ha vært brukt av en beryktet røverbande. Nede i bygda hadde de folk som gav dem beskjed om noen av bøndene var borte fra gården eller om det passerte et fristende bytte på landeveien. Bøndene var ille plaget av tjuvpakket og prøvde flere ganger å få tak i dem. Men røverne var godt kjent i skogen og slapp stadig unna.
     Til slutt kom bøndene på sporet av røvernes skjulested. De dro samlet opp i åsen hvor de brente hytta og skjøt ned en av røverne. Om sagnet har en kjerne av sannhet i seg, er ikke godt å si, men navnet på åsen er i hvert fall gammelt.

TOPPEN AV SIDEN
FORRIGE KAPITTEL   
INNHOLD   NESTE KAPITTEL
Til «4 BØKER»    Til HOVEDSIDE
KJØPE BOKA

 

.