Innhold
  4 bøker
 Hovedside






Utdrag fra boka «Eventyrlige Romerike». Orion forlag 1999.
Tekst og foto: Øystein Søbye

Ved Byrud, en kort kjøretur nordover fra Minnesund, ligger Europas eneste smaragdgruve. For 60 kroner kan du plukke med deg så mange edelsteiner du bare ønsker. Før jeg drar ut til gruvene, forteller eier Anne Grete Røise at alle finner noe om de bare leter. Det tror jeg nå som jeg vil om. I Gullverket fant jeg fire gullkorn og regner ikke med å bli rikere på denne turen. Her er det rundt 6000 besøkende i året, mange av dem erfarne steinsamlere, så det er nok lite igjen til oss amatørene. Jeg konsentrerer meg derfor om å fotografere gruvene.
     Gruvefeltet, med sine i alt 12 ganger, strekker seg 300 m langs bredden av Mjøsa. Innslagene ligger noen steder i to etasjer med ganger som går opptil 50 m horisontalt inn i berget. Utenfor ligger store hauger av stein og grus. Det er der det skal være mulig å finne smaragder – å hakke seg vei inne i gruvene er ikke lenger tillatt.
     I iveren sklir jeg litt i steinhaugene. Slik starter min karriere som smaragdleter; i horisontal posisjon. For rett foran meg, i bunnen av sklisporet etter en fjellstøvel størrelse 43, ligger en kostelig smaragd og glitrer grønt i sola! Ikke så stor riktig nok, bare en centimeter lang og noen millimeter tykk, men den er min. Nå blir jeg ivrig, fotograferinga kan vente. Jeg graver med bare hendene i steinhaugen, løfter og vender på småsteiner, vurderer og forkaster. På noen av steinene er det små grønne flekker. Det er fragmenter av smaragd, men så skuffende små.
     En familie fra Hamar holder til litt lenger borte langs stranda. Begeistrede utrop forteller at de har større lykke i utgravningene. Etter en times leting har de funnet fire-fem fine steiner. Jeg graver videre, vasser ut i Mjøsa og henter opp never med grus som jeg vasker ut. Forgjeves, bare noen mikroskopiske fragmenter. Men der, er det ikke...? Jo så sannelig, enda en liten smaragd – inngangsbilletten er betalt! Dette var morsomt, men jeg innser at smaragdleting ikke er den enkleste veien til rikdom.
Foto: Øystein Søbye.

     Mine små steiner har nok ikke noen verdi å snakke om, men at det fremdeles finnes edle steiner i slagghaugene, oppdaget en kar fra Gjøvik for et par år siden. Langt nede i steinhaugen fant han en smaragd, stor som en blyantstump. Den var verdt opp mot 40.000 kroner... Og da eier Ole Jørgen Bjørnstad arbeidet med vedlikehold av veien fram til gruvene, den samme veien som tusenvis av steinsamlere har gått, fattet han interesse for en spesiell stein som lå helt åpent på veien. Da han snudde den knyttnevestore steinen, viste den seg å inneholde flere fire-fem cm lange smaragder. – Uvurderlig, den vil aldri bli solgt, sier hans kone da jeg spør hvor mye en slik stein kan være verdt...
     Historien om Byrudgruvene skal ha startet en vinterdag i 1898 da engelske Evelyn Aston gikk på ski over Mjøsa. Like ved Byrud gård fikk hun se at det hadde gått et stort jord- og snøskred. Hun gikk fram for å undersøke, og der lå de, verdens mest sjeldne og kostbare edelsteiner.
     – Jeg tviler på at det er sant, men det er en fin historie, sier Anne Grete tørt. Det er i hvert fall sant at det var Evelyns far, Edward Y. Aston, gruveingeniør ved Gull-verket, som i 1899 dannet selskapet «The Norwegian & General Exploration Company LTD» for å utnytte smaragdforekomsten.
     Aston hadde mer hell med seg ved Byrud enn han hadde hatt i Gullverket. I løpet av de første årene ble det funnet mange smaragder, de største skal ha vært tykke som en blyant. Mange ble sendt til England, der markedet var godt før kong Edward 7.'s kroning i 1901. Det sies at det er smaragder fra Byrud i den engelske kongekronen.
     Etter noen år begynte funnene å minke. Lønnsomheten sank, og i desperasjon ble det brukt altfor store dynamittladninger. Dermed ble smaragder sprengt ut av gruvene og ut i Mjøsa. Det har dagens smaragdletere hatt stor glede av...
     I de beste årene var det 30 mann i gruva, men da den ble lagt ned i 1909, var det ikke mer enn ni arbeidere igjen. Bortsett fra noen engelskmenn og svensker var det mest folk fra Feiring og Eidsvoll som arbeidet i gruvene. De ble nøye kontrollert for å hindre at de tok

Foto: Øystein Søbye.

noen edle krystaller med hjem. Men utpå kvelden og natta kom arbeiderne roende for å hente sine bortgjemte skatter. Så sier sagnet, som også kan fortelle om barn som lekte med «grønne staver i blyantstørrelse» – uvitende om deres virkelige verdi.
     I dag er det Anne Grete Røise og Ole Jørgen Bjørnstad som eier gruvene. For Anne Grete er gruvene blitt et levebrød. Hun guider turister både i gruvene og i det lille museet på gården. I tillegg selger hun egenproduserte smykker med kostelige smaragder hun selv har funnet...
     Byrudgruvene er så langt fra noen glorete turistmaskin. I et enkelt stabbur er det innredet et lite museum. Her kan turistene få informasjon, men så må de klare seg selv. Det er ca. en kilometer å gå til gruvene. Det er nok til at enkelte nøyer seg med å kjøpe noen suvenirer før de haster videre. Men eierne vil ikke satse på mer tilrettelegging. – Vi vil det skal være et «naturprodukt», sier Anne Grete. – Vitsen er at folk skal finne noe og at de får følelsen av å være på oppdagerferd.

TOPPEN AV SIDEN
FORRIGE KAPITTEL   
INNHOLD   NESTE KAPITTEL
Til «4 BØKER»    Til HOVEDSIDE
KJØPE BOKA