I et lite gult hus i utkanten av Østmarka har maleren Magne Håland funnet sitt paradis. Ikke langt fra Oslogrensa, men likevel fjernt fra storbyens jag og mas. Og tett innpå den naturen han setter så høyt og som han elsker å feste til lerretet.

I Østmarksskogene finnes ennå urørt skog, med store områder hvor øks og sag aldri har tatt seg fram, og bortgjemte krinkelkroker med råtastubber og vindfall som gjør livet levelig for ugler og andre huleboere. Her har Håland funnet inspirasjon til mange av sine urskogsbilder. – Jeg vil skildre en uberørt natur, en natur som er i harmoni med seg selv. Bymennesket ser ofte på skogen som mørk og «dyster», men for meg representerer den rikdom og mangfold, forteller han.

Hålands bilder er gjerne i svært store formater, med et dramatisk innhold og som regel med dyr eller fugl som et av hovedelementene. – Jeg tilstreber monumentalitet i mine bilder, sier han. – Og jeg arbeider hardt for å få frem helhetsfølelsen. Bildet skal være stramt som et monument, men også inneholde elementer fra øyeblikksbildet. I landskapsbildene representerer dyrene handling og dramatikk. Dyret som beveger seg i opprinnelig natur, i harmoni med sitt livsmiljø, er en del av helheten og den store sammenhengen.
     Håland er også en dyktig naturfotograf og kameraet er et viktig redskap når øyeblikk i naturen skal festes til lerretet. – Kameraet supplerer skisseblokka, selve opplevelsene har jeg i hodet. Jeg tar med skisser og fotografier hjem og utvikler dem, maler ut fantasien og legger til nye momenter. På den måten blir riktignok ikke bildene objektive eller dokumentariske, men hvem har sagt at de skal være det?




Hålands interesse for natur og kunst har han fra foreldrene som begge var lærere. I årenes løp jobbet de mange forskjellige steder på Østlandet – det ble mye flytting og «en nomadetilværelse» i følge ham selv. Men foreldrene var glade i naturen og visste å bringe denne interessen videre til sine barn.
     Moren var selv en dyktig maler, men la malersakene på hylla da barna begynte å komme. Der fant den unge Håland dem mange år senere og brukte dem i første omgang til å dekorere indianertelt og hodepryder. Senere kom de godt med da han avbrøt en lovende karriere som sologitarist i rockebandet «Pegasus gjenfødelse» til fordel for malerkunsten. Og siden 1980 har han arbeidet med sine villmarksmalerier på heltid.

Den norske fjellverdenen har inspirert mange av Hålands bilder. Særlig er det nordnorges fjell og dyreliv en finner i gjen i maleriene. – Nordlandsnaturen har øvd en voldsom påvirkning på meg, sier han. – Og det var etter min første tur til Nordnorge at jeg virkelig begynte å male natur. Det er noe med lyset, ødsligheten, fjellene og dyrelivet der oppe som er så fascinerende.
     Minst fire ganger i året pakker han ned sovepose, telt og fotoutstyr sammen med malersakene og legger ut på ukelange villmarksturer. Da reiser han gjerne til Nordnorge eller til Dovre for å oppleve moskusen. Og han sørger alltid for å ha god tid, det er da de gode opplevelsene inntreffer. – En skal alltid ta seg god tid i naturen, det er først da naturen kommer til deg, sier han.
     For en maler med naturen som interesseområde er det naturlig at naturvernengasjementet også er sterkt. På Dovre truer spesialavfallsanlegg og forsvarets virksomhet, nordlandskysten er truet av forurensning og overfiske og heller ikke i Hålands kjære Østmarka står alt like bra til. Skogsbilveiene eter seg stadig lengre innover og hogstmaskinene setter sitt merke på den tidligere gammelskogen. – Det er skremmende hvor fort det går nå. Skogene hugges ned i et akselererende tempo. Og dessverre ser det ut som om det er liten vilje til å verne natur her i landet. I hvert fall hvis det koster noe.




For den som ser Hålands bilder er det ikke vanskelig å se at han er sterkt påvirket av våre kjente nasjonalromantiske malere. Det legger han selv ikke skjul på. – De jeg får mest ut av er 1800-talls malerne, naturalister som Gude, Thaulow, Werenskjold, Hertervig og Cappelen, sier han. – Og etter min mening burde Hertervig være like anerkjent som Munch.
     Håland har lite til overs for alle mulige slags -ismer og trender innenfor kunsten. – Det lanseres stadig nye -ismer, svært få av dem med noen særlig varig verdi. Mens romantikkens bilder best kan sammenlignes med et festmåltid, har mye av samtidskunsten bare smuler å tilby. Likevel har han selv en fortid som samtidskunstner. 22 år gammel debuterte han på Høstutstillingen med et bilde kalt «Ute» – i følge ham selv reine «depresjonismen». – Jeg gjennomgikk en sint periode med svart kunst. Det var nok dyr og fugl med i bildene da også, men helst i nakne vegetasjonsløse landskap og i symbolske sammenhenger. Det svarte var nok på mange måter uttrykk for frustrasjonene gutten fra landsbygda følte da han kom til den store stygge byen. Jeg følte meg bortkommen og avmektig i den store verden, og måtte male ut følelsene. Heldigvis kom jeg meg gjennom denne perioden og gikk over til å male mer naturalistiske bilder.

Ingen blir profet i eget land, aller minst en kunstner som har valgt å stå utenfor de moteriktige trendene. I dag har Hålands bilder størst suksess i Sverige, men noen bruduljer har han da også skapt her i vår egen lille andedam. Høsten 1990 var han stadig å se på TV og på avisenes førstesider som mannen som lurte Høstutstillingens jury trill rundt. I ren frustrasjon over det etablerte kunstnermiljøets snevre kunstsyn, malte han et mørkt og tungt bilde hvor han puttet inn så mange av tidens trender og -ismer som tenkes kunne. Ramma ble spikret sammen av noen gamle planker funnet på en dynge i skogen – også det i pakt med tidens trender. Bildet fikk navnet «Full Rulle» og var signert Derzot Rendiat (navnet kan uttales på forskjellig vis...) og inn på Høstutstillingen kom det!
     2500 malerier ble refusert, deriblant flere av Hålands seriøse, naturalistiske bilder. – Bildet presset seg fram av ren irritasjon over mangelen på individualisme i norsk malerkunst. Mange kunstnere aper etter internasjonale trender i stedet for å utvikle sin egen personlige stil. Og dette bildet var altså min måte å reagere mot trendene på.

Derzot Rendiat var et engangsfenomen. Håland trives best med sine naturstemninger, selv om det etablerte kunstmiljøet rynker på nesa. – Jeg maler bilder som er helt utafor i forhold til de toneangivende trendene, og det er ikke noe jeg skammer meg over. Derfor er jeg så inderlig lei av kunstnere som understreker at de aldri maler bilder av elg i solnedgang, underforstått at slike bilder er for amatører og fiduskunstnere. For det kan vel ikke være slik at motivvalget er viktigere enn den kunstneriske kvaliteten, spør han. – Det blir brukt som eksempel på klisjeen over alle klisjeer, men kanskje blir mitt neste bilde nettopp en elg i solnedgang...





Magne Håland bor i Mariholtveien 100 på Lørenskog. Postadresse 1473 Skårer.
Telefon: 67 97 59 45.