Begynte livet – litt for tidlig - i 1958. Kuvøsen ble min første bolig. Der gikk mye av tiden med til funderinger rundt sentrale temaer som elementære komposisjonsregler og basiskunnskaper i fotografering.
   At jeg tidlig fikk «smaken» på saltvann skyldes at mine foreldre skaffet seg hytte på Vesterøya utenfor Sandefjord. Sommeren -59 bygde far og morfar hytta mens jeg stort sett lå sett i en pappeske og gjorde ingenting. At disse tidlige opplevelsene har preget meg i betydelig grad er jeg den første til å innrømme...
   Mine første 19 somre ble tilbrakt i skjærgården. Snorkling med maske, svømmeføtter og harpun ble en spennende hobby. Skrubba (flyndra) fikk virkelig unngjelde for at den bare lå der og stolte på kamuflasjen. Begrenset lungekapasitet og en lengt mot større dyp førte til dykkerkurs i -77. Jakten på forsvarsløse krek fortsatte – men nå gikk det mere i flyndre, ål og krabbe.


  

Mitt første kamera, en brukt Canon TX med 50/1,8, ble innkjøpt i tide til militærtjenesten. Skaffet meg en overflatisk innføring i blenderens og lukkerens forunderlige verden, før det bar ut i praksis.
   Like før jeg skulle nordover til Harstad for å avtjene mine siste tre måneder, ble arsenalet styrket med en Canon AE-1. Den led dessverre en altfor tidlig død i et fuktig knappetelt. Det var noe av bakgrunnen for at jeg seinere kjøpte kamera med UV-hus (undervannshus). Dermed ble jeg som dykker i stand til å kombinere matauk med fotokunst.
   Etterhvert fikk jeg tak i en blitz, også den med UV-hus, og det hjalp betraktelig på bildenes farger. Fargene forandrer seg nemlig etterhvert som en kommer dypere ned i vannmassene. Alt på 3-4 meter begynner et grønn-blå fargestikk. Det tiltar ganske fort etter hvert som en kommer dypere. Får en kuttet seg ned på 20 m er ikke blodet lenger rødt, men blått.
   Opp gjennom årene gikk det tildels bra med UV-fotograferinga. Fikk gode plasseringer i både norske og nordiske konkurranser for UV-fotografer. Fikk også et par gull i bladet Villmarkslivs prestisjefyllte «Fotojakt».
 

 



Men fremgangen hadde sin pris, ikke minst i form av druknet fotoutstyr! Det er ikke veldig morsomt – når en har brukt flere timer på å komme seg ut på dykkestedet, bakset på seg utstyr, hoppet uti, sunket 20 m ned til bunns – for så å oppdage at saltvannet er i ferd med å fylle UV-huset.
   Noen lyspunkter var det riktignok; et par druknede blitzer lot seg sparke i gang igjen! Det var ikke mulig å komme til elektronikken så jeg bôret først et 10mm hull i siden på blitzen. I hullet fyllte jeg ferskvann og skylte ut – gang på gang. Deretter satte jeg varmluftovnen på femti grader og «stekte» blitzen i et døgn! Dermed hadde blitzene fått forlenget livet med et par år før «saltforgiftningen» satte en endelig sluttstrek.
   I 10-15 år var jeg hovedsakelig UV-fotograf. Innkjøpet av en gammel Pentax 6x7 med diverse objektiver og mellomringer fikk meg opp på land igjen. Der konsentrerte jeg meg om landskap og naturdetaljer. Det var reine julekvelden å få disse store diasene igjen fra laboratoriet!
   Jeg fikk også tak i en koffert med diverse ukurant Bronica EC-TL utstyr (6x6). Det Pentaxen ikke var så god på, det fikset Bronicaen.

  



Som medlem av BioFoto fikk jeg på slutten av 80-tallet anledning til å sende bilder til det nystartede billedbyrået View. Det gikk konkurs, og jeg tapte penger (om enn ikke så mye). Bildet på forsiden av boka «Livet i fjæra» har jeg med andre ord sponset!
   Deretter gikk jeg inn i byrået Knudsens Fotosenter hvor jeg fremdeles er. Det har ikke vært problemfritt det heller. Knudsen gikk inn i Intra Media som satset stort, flott og digitalt – og gikk dundrende konkurs! Tapte noen penger der også...
   Men nå har jo dette mystiske (for meg som godt og vel har passert 40) Internettet sveivet rundt en stund. Og der er det jo plass for noen og enhver. Blant annet meg – så len deg tilbake og nyt bildene!